Studentenes kompetanseutgangspunkt

”[…] oppnådd studiekompetanse per definisjoner er en dokumentasjon på at elevene har tilstrekkelig tekstkyndighet for studier.” (Greek & Jonsmoen, 2016, s. 255). Premisset er enkelt, videregående skole skal forberede elevene slik at de skal beherske skrivingen som foregår i den høyere utdanningen, altså universitet og høyskoler. De skal beherske språket, sjangrene og  Derimot viser Marit Greek og Kari Mari Jonsmoens artikkel ”Hvilken tekstkyndighet har studenter med seg fra videregående skole” i Uniped at det ikke nødvendigvis er tilfelle.

Nye studenter svarer i en undersøkelse gjort av Greek og Jonsmoen tidligere (2012) at de ikke stoler på språket og kunnskapen de tar med seg inn i høyere utdanning fra videregående skole. De opplever kravene som vanskelige og uklare, og språket oppleves nytt, fremmed og krevende. Dermed er det ikke rart at de synes det er vanskelig å skrive oppgave de første semestrene.

Greek og Jonsmoen (2016) trekker frem at skriveforsking på norsk videregående skole har blitt gjort av flere, og det har også blitt forsket på elevers tolkning av litterære tekster. Her refererer forfatterne til flere tekster vi har på pensum, blant annet: Helstad og Hertzberg (2013), Askeland og Aamotsbakken (2013) og Penne (2013). Det er derimot ikke gjort store undersøkelser av skriveferdighetene eller tekstkyndigheten hos studenter i Norge. Morsmålsstudenter på lærerutdanning er unntaket, men ellers er det lite fokus på hvordan studentene behersker skrivingen som kreves av dem når de kommer til høyere utdanning. Det er på dette bakteppet Greek og Jonsmoen (2016) har gjort sitt studie.

Forfatterne bruker det de kaller en ”kvalitativ, deskriptiv” metode, og vil se på norskfaget i videregående skole, og hva det vektlegger av skriveferdigheter. I studien har de fulgt hele norskundervisningen på to skoler over et skoleår, samt historiefaget i den ene klassen. Begge klassene går studiespesialisering, som skal virke studieforberedende for elevene. De har også analysert elevtekster fra elever som samtykket at tekstene deres ble brukt, og her fokusert særlig på gjennomsnittselevene, altså de som ender på karakter 3-4. De har studert hvordan elevene ”ender” opp i slutten av videregående, og dermed hva de sitter igjen med av skolen som de skal ta med seg til høyere utdanning. Greek og Jonsmoen (2016) påpeker klart at dataene de har produsert ikke er generaliserbare, men de gir et innblikk i hva elevene kan når de går ut av studieforberedende utdanning.

De finner noen klare tendenser hos elevene. Den første er at de sliter med å få frem kunnskapen sin i en saktekst, og de sliter med å vise hvordan de har resonnert seg frem til det de mener. Forfatterne mener dette går igjen hos de fleste elevene. Elevene klarer heller ikke variere hvordan de binder sammen tekstene sine, slik at det blir en sammenheng mellom delene. De klarer ikke drøfte godt, og utdyper ikke begrepene eller setter spørsmål ved påstandene som blir gjort, i de tekstene Greek og Jonsmoen (2016) har lest. En annen tendens er at de mangler faktakunnskapene som behøves; de har ikke fått gå i dybden på et tema, og kan dermed ikke reflektere rundt det. De ser også at elevene kan slite med struktur, men har som Helstad og Hertzberg (2013) funnet at skrivemønstre kan være til nytte for elevene. Likevel har de også hørt i intervju at noen elever synes mønsteret vanskeliggjør skrivingen for dem. Andre ting forfatterne påpeker er at elevene har et begrenset ordforråd og sliter med å skille muntligheten og skriftligheten.

Greek og Jonsmoen (2016) hevder at det studentene hadde trengt å få som elever, er muligheten til å utvikle en […]metabevissthet omkring tekst og egen tekstkyndighet, og tro på egen kompetanse.” (s. 255). Hadde de hatt dette tilgjengelig, og da også hatt mulighet til å utvikle dette som elever på videregående skole ville ikke behovet for akademiske skrivekurs og det enorme antallet selvhjelpsbøker om skriving i høyere utdanning ha behøvd å eksistere (Greek & Jonsmoen, 2016). Elevene er selv klare over hvilke utfordringer de har. Gjennom samtaler og intervjuer har forfatterne snakket med elevene og sett at de jo vet hvor de mangler evner og kunnskaper. Greek og Jonsmoen (2016) forelår at det er fordi norskfaget spenner så vidt at det blir vanskelig for elevene å etabere den nødvendige metabevisstheten og troen på seg selv. De begrunner dette med at norsken skal igjennom så mange fagfelter at det sjelden blir tid til å gå i dybden for å jobbe der. De støtter seg på det Penne (2013) sier om nødvendigheten av å gå inn i litteraturen som helhet, og ikke bare lese utdrag og på overflaten.

Forfatterne mener at hvis høyere utdanning lot seg inspirere litt av videregående skole, og møtte studentene der de var som tekstkyndige hadde det vært mye lettere for studentene å skrive godt. De må jobbe for å utvikle metabevisstheten og beherske språkpraksisene i studiet sitt, og dette kan skje gjennom at de blir vist eksempler; jobber sammen mot et mål; reflekterer rundt prosessene i skrivingen og ser på argumentasjonsbygging. Lærerne på høyere utdanning må, som videregåendelærere, møte studentene der de er.

Greek og Jonsmoen (2016) sier de ønsker mye mer forskning på dette området, og jeg må virkelig si meg enig. Vi har sett i pensumet på NORD2600 hvordan tekstkyndighet utvikles på grunnskolen og på videregående skole, men lite er sagt om oss studenter. Den teksten på pensum i år som er mest inne på det samme er Sheridan Blaus The Literature Workshop fra 2003, som tar for seg studenters manglende lese- og skrivekyndighet, fordi de ikke har fått tid til å utvikle en forståelse av seg selv om ekspert, eller har etabler den tålmodigheten en god leser og skriver trenger. Dette får meg til å undres om vi som tar NORD2600 har det vi trenger for å beherske oppgavene som gis? Når vi skulle skrive denne bloggen fikk vi for eksempel ingen føringer sjangermessig, og jeg ser at mange har løst det helt forskjellig, fra det helt subjektive (som meg) til å velge en fagtekst-aktig struktur. Har vi blitt møtt der vi er? Er det sagt at vi har kyndigheten som skal til for å svare på disse oppgavene? Det holdes stadige kurs i akademisk skriving på NTNU, men de består stort sett i ”Husk times new roman str. 12, 1,5 linjeavstand, APA-liste. Det skal være innledning, hoveddel, konklusjon. Ha en rød tråd”, og ikke i hvordan en kan skape sammenheng, resonnere og reflektere.

Uansett er det heldigvis muligheter for tilbakemelding og omskriving i de fleste fag, også i dette. Vi får her også prøve oss som eksperter og utvikle selvbildet som skrivere og lesere ved å gi tilbakemeldinger og inngå i tekstfellesskapet med andre, og det er en viktig erfaring å ta med seg.

Sarah Stengaard Reppe




Kilder:

Askeland, N. og B. Aamotsbakken (2012). ”Å være hjemme i teksten. Om skrivemåter, kildebruk og tekstvurdering i faglig og essayistisk skriving i videregående opplæring”. I S. Matre og A. Skaftun (red.), Skriv! Les! Artikler fra den andre nordiske konferansen om skriving, lesing og literacy, 83-97. Trondheim: Akademika Forlag

Blau, S. (2003) The Literature Workshop. Teaching text and their readers. Portsmouth, NH: Heinemann

Greek, M. og K.M. Jonsmoen (2016). ”Hvilken tekstkyndighet har studenter med seg fra videregående skole?”. Uniped, 3(39), 254-270.

Helstad, K. og F. Hertzberg (2013). ”Faste mønstre som skrivestøtte i skriveundervisningen”. I D. Skjelbred og A. Veum (red.), Literacy i læringskontekster, 225-248. Oslo: Cappelen Damm.

Penne, Sylvi (2013). ”Skjønnlitteraturen i skolen i et literacy-perspektiv”. I D. Skjelbred og A. Veum (red.), Literacy i læringskontekster, 42-54. Oslo: Cappelen Damm.