Litteraturens undergang?

Gjennom min egen skolegang har jeg vært et barn av to læreplaner. Jeg begynte på barneskolen i 1997, og på videregående i 2007. Dermed har jeg opplevd både den typen læreplan som legger føringer for hva elevene skal ha lest basert på en norsk kanon og den typen som ikke gjør det. Etter sjuendeklasse skulle jeg i følge L97 ha vært borti både Bjørnstjerne Bjørnson, Ivar Aasen, Aasmund Olavsson Vinje og Margrete Munthe, for å nevne noen. Jeg kan helt ærlig ikke huske om jeg har det, utover at jeg husker vi sang både ”Lua av” (Bedre kjent som ”nei, nei gutt”) og ”På låven sitter nissen" med jevne mellomrom.

På ungdomsskolen derimot hadde jeg en norsklærer som visste å ta tak i det beste norsk litteraturkanon hadde å by på, og vi leste historier av blant annet Alexander Kielland, Bjørnstjerne Bjørnson og Amalie Skram. Jeg husker særlig effekten ”Karens Jul” hadde på meg – kunne virkelig gammel litteratur være så bra?

Foto: Mario Antonio Pena Zapatería

Når jeg kom til videregående var LK06 i effekt, og formuleringene derfra går mer på at man skal lese ”et utvalg sentrale tekster”, enn å gi konkrete føringer for hvilke tekster som vurderes som sentrale, og som burde leses. Hos oss fikk det rett og slett det utfallet at vi leste mindre litteratur. Jeg husker kun én bok jeg leste som en obligatorisk del av norskundervisningen, Fuglane av Tarjei Vesaas. I tillegg så vi en film om Knut Hamsun, men utover dette hadde ikke den tidligere kanonen stor plass i min norskundervisning. Jeg tror ikke min historie er unik. Da jeg begynte på nordisk på universitetet møtte jeg flere medstudenter som nesten ikke hadde lest i løpet av skolegangen sin.

Tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes er en av dem som bekymrer seg for at litteraturens plass i norskfaget er truet etter LK06 og revideringen av den som kom i 2013. Han skriver i et innlegg i Morgenbladet at norskfaget har blitt et tekstfag i stedet for et litteraturfag, og at dette svekker dannelsesdelen av norsk. Skal vi ikke lenger ha en felles kulturarv? Også flere norsklærere påpeker dette i en serie artikler i klassekampen. Professor i norskdidaktikk Jon Smidt sier i en av disse artiklene at språk/kommunikasjonsdelen av norskfaget har overkjørt litteraturdelen. Flere av artiklene refererer også til at nåværende lærerstudenter bærer preg av å være barn av LK06, de har rett og slett ikke lest klassikerne, og dette bekymrer flere. Meg inkludert. Plutselig har vi en generasjon lærere som har lest Hunger Games, men som aldri har vært borti hverken Henrik Ibsen eller Cora Sandel. Ikke at det er noe galt med Hunger Games, men en kombinasjon av klassikere og samtidslitteratur hadde jo vært det beste. Da får man et bredt kompetansefelt bestående både av kanonen, våre felles referanser, og av samtidsstrømninger.

Hernes (og egentlig jeg) får motsvar fra Kjell Lars Berge som mener det fremdeles er plass til litteraturen, selv om det ikke er noen valgte tekster i læreplanen lenger, han mener også tekst kan være litteratur. Han sier at ”[...] gjeldende læreplan bidrar til at norske elever ikke lenger leser klassisk skjønnlitteratur. Det er ikke tilfelle.”. Men i følge Sylvi Penne (2013) er det nettopp dette som skjer, ikke bare leser ikke elevene like mye skjønnlitteratur, de leser ikke i det hele tatt. Flere og flere elver i både Danmark, Norge og Sverige begynner på videregående skole uten å ha lest en eneste bok. Smidt foreslår at det har blitt slik fordi det er lettere å måle andre ferdigheter enn danningsdelen som norskfaget tradisjonelt har stått for, og dermed blir det lettere å fokusere på dette, og litteraturen faller bort.

Litteraturdelen i norskfaget har blitt så liten, bare ett av 27 mål man skal ha oppnådd innen man går ut av ungdomsskolen, og skal man tro Fodstad sin tolkning av Ludvigsenutvalgets konklusjon om framtidens læreplan kan det bli enda verre. Utvalget foreslår at fagene skal defineres ut i fra fire kategorier: matematikk/naturfag/teknologi, språkfag, samfunns-/etikkfag og praktiske/estetiske fag. Norskfaget vil havne i språkfag-kategorien, akkurat som fremmedspråk. Dette blir kritisk. Norskfaget er i følge ham på vei å finne sin rolle og form som literacy-fag, og utvalgets forslag strider mot dette. Penne påpeker også at en del av literacy er å kunne beherske den felles kulturen, og at mangelen på fiktiv literacy går rett og slett ut over generell literacy. Her snakker vi altså om den brede forståelsen av literacy, som allmennkunnskap eller dannelse, i tillegg til lese- og skrivekompetanse

(Nå kommer det kanskje litt snikskryt:) Selv tenker jeg at jeg har flaks som har vært egendrevet på lesefronten. Jeg er en av dem som har lest mye og bredt kun ut av egen lyst og vilje. Hadde jeg ikke vært en sånn person hadde nok jeg også kommet til universitetet med lite litteratur under beltet, til tross for at jeg rakk å oppleve noe av L97s føringer i løpet av grunnskolen. Nå har jeg forhåpentligvis med meg mye forskjellig litteratur inn i læreryrket, og jeg håper jeg klarer å videreformidle gleden det å fordype seg inn i en tekst kan gi, bruke masse tid til å gruble og tenke og gjette hva forfatteren har ønsket å gjøre med teksten sin. Fodstad oppsummerer fint at litteraturundervisning og –arbeid ikke er pugging, men ”[…] å forstå samspillet mellom ytringer, individer og samfunn – i fortid og samtid.”. Penne mener også at fiktivt litteraturarbeid øker individets evne til empati.

Hovedpunktet for meg er nettopp det Penne sier om at det ikke leses lenger. L97 hadde selvsagt sine feil og mangler, men det forutsatte i det minste at det ble lest noe, uansett hva kanonen ble definert til å inneholde. Jeg er som Hernes og Penne redd for at litteraturen forsvinner i lesingen, at når LK06 legger føring for ”bredt utvalg”, så er det lett å velge bort det som blir sett som tungt, utilgjengelig eller vanskelig.. Å kunne lese et essay, en tekstmelding, en jobbsøknad eller et kåseri er vel bra, men å kunne beherske de kulturelle referansene våre, og evne å fortape seg i litteratur er også utrolig, utrolig viktig! Og det er dette jeg mener har falt litt bort i slik norskfaget fungerer i praksis i dag, selv om intensjonen nok var at tekstutvalget skulle være friere.

Da vi leste Fuglane på videregående så var det fordi den skulle settes opp som skuespill på teateret, og læreren vår benyttet dette til å jobbe med dramatikk og få inn en klassiker samtidig. Jeg synes det var synd, da skuespillet fikk mer fokus enn boka, og vi brukte kun tid på å finne hvordan de hadde adaptert, og ikke gå inn i boka for å analysere. Litteraturen ble ikke vurdert som viktig nok i seg selv til at vi skulle bruke tid på den. Det var viktigere å bruke tiden på å skrive nok en sakprosatekst.

Sarah Stengaard Reppe

Kilder:

Berge, K.L. (2016) Hernes og norskfaget. Morgenbladet. Hentet 23.09.16.

Det kongelige kirke-, utdannings- og forskningsdepartement (1996) Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen. Hentet 22.09.16.

Fodstad, L.A. (2016) Norskfaget i framtidens skole. Morgenbladet. Hentet 23.09.16.

Hernes, G. (2016) Samfunnets store speil. Morgenbladet. Hentet 23.09.16.

Klassekampen (2013, 26.10) Da Ibsen forsvant fra pensum. s. 17.

Larsen, D.E.U. (2015, 15.12) Kultur på vei ut av skolen. Klassekampen, s. 26.

Larsen, D.E.U. (2015, 17.12) Skviset ut av læreplanen. Klassekampen, s. 28.

Larsen, D.E.U. (2015, 23.12) Ser tegn til forfall. Klassekampen, s. 26.

Penne, S. (2013) Skjønnlitteraturen i skolen i et literacy-perspektiv. I D. Skjelbred og A. Veum (red.) Literacy i læringskontekster, s. 43-53. Oslo: Cappelen Damm.

Smidt, J. (2016) For en radikal estetikk i norskfaget. Morgenbladet. Hentet 23.09.16.

Utdanningsdirektoratet (2013) Læreplan i norsk. Hentet 22.09.16.