søndag 25. september 2016

Litteraturens undergang?

Gjennom min egen skolegang har jeg vært et barn av to læreplaner. Jeg begynte på barneskolen i 1997, og på videregående i 2007. Dermed har jeg opplevd både den typen læreplan som legger føringer for hva elevene skal ha lest basert på en norsk kanon og den typen som ikke gjør det. Etter sjuendeklasse skulle jeg i følge L97 ha vært borti både Bjørnstjerne Bjørnson, Ivar Aasen, Aasmund Olavsson Vinje og Margrete Munthe, for å nevne noen. Jeg kan helt ærlig ikke huske om jeg har det, utover at jeg husker vi sang både ”Lua av” (Bedre kjent som ”nei, nei gutt”) og ”På låven sitter nissen" med jevne mellomrom.

På ungdomsskolen derimot hadde jeg en norsklærer som visste å ta tak i det beste norsk litteraturkanon hadde å by på, og vi leste historier av blant annet Alexander Kielland, Bjørnstjerne Bjørnson og Amalie Skram. Jeg husker særlig effekten ”Karens Jul” hadde på meg – kunne virkelig gammel litteratur være bra?

Foto: Mario Antonio Pena Zapatería
Når jeg kom til videregående var LK06 i effekt, og formuleringene derfra går mer på at man skal lese ”et utvalg sentrale tekster”, enn å gi konkrete føringer for hvilke tekster som vurderes som sentrale, og som burde leses. Hos oss fikk det rett og slett det utfallet at vi leste mindre litteratur. Jeg husker kun én bok jeg leste som en obligatorisk del av norskundervisningen, Fuglane av Tarjei Vesaas. I tillegg så vi en film om Knut Hamsun, men utover dette hadde ikke den tidligere kanonen stor plass i min norskundervisning. Jeg tror ikke min historie er unik. Da jeg begynte på nordisk på universitetet møtte jeg flere medstudenter som nesten ikke hadde lest i løpet av skolegangen sin.

Tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes er en av dem som bekymrer seg for at litteraturens plass i norskfaget er truet etter LK06 og revideringen av den som kom i 2013. Han skriver i et innlegg i Morgenbladet at norskfaget har blitt et tekstfag i stedet for et litteraturfag, og at dette svekker dannelsesdelen av norsk. Skal vi ikke lenger ha en felles kulturarv? Også flere norsklærere påpeker dette i en serie artikler i klassekampen. Professor i norskdidaktikk Jon Smidt sier i en av disse artiklene at språk/kommunikasjonsdelen av norskfaget har overkjørt litteraturdelen. Flere av artiklene refererer også til at nåværende lærerstudenter bærer preg av å være barn av LK06, de har rett og slett ikke lest klassikerne, og dette bekymrer flere. Meg inkludert. Plutselig har vi en generasjon lærere som har lest Hunger Games, men som aldri har vært borti hverken Henrik Ibsen eller Cora Sandel. Ikke at det er noe galt med Hunger Games, men en kombinasjon av klassikere og samtidslitteratur hadde jo vært det beste. Da får man et bredt kompetansefelt bestående både av kanonen, våre felles referanser, og av samtidsstrømninger.

Hernes (og egentlig jeg) får motsvar fra Kjell Lars Berge som mener det fremdeles er plass til litteraturen, selv om det ikke er noen valgte tekster i læreplanen lenger, han mener også tekst kan være litteratur. Han sier at ”[...] gjeldende læreplan bidrar til at norske elever ikke lenger leser klassisk skjønnlitteratur. Det er ikke tilfelle.”. Men i følge Sylvi Penne (2013) er det nettopp dette som skjer, ikke bare leser ikke elevene like mye skjønnlitteratur, de leser ikke i det hele tatt. Flere og flere elver i både Danmark, Norge og Sverige begynner på videregående skole uten å ha lest en eneste bok. Smidt foreslår at det har blitt slik fordi det er lettere å måle andre ferdigheter enn danningsdelen som norskfaget tradisjonelt har stått for, og dermed blir det lettere å fokusere på dette, og litteraturen faller bort.

Litteraturdelen i norskfaget har blitt så liten, bare ett av 27 mål man skal ha oppnådd innen man går ut av ungdomsskolen, og skal man tro Fodstad sin tolkning av Ludvigsenutvalgets konklusjon om framtidens læreplan kan det bli enda verre. Utvalget foreslår at fagene skal defineres ut i fra fire kategorier: matematikk/naturfag/teknologi, språkfag, samfunns-/etikkfag og praktiske/estetiske fag. Norskfaget vil havne i språkfag-kategorien, akkurat som fremmedspråk. Dette blir kritisk. Norskfaget er i følge ham på vei å finne sin rolle og form som literacy-fag, og utvalgets forslag strider mot dette. Penne påpeker også at en del av literacy er å kunne beherske den felles kulturen, og at mangelen på fiktiv literacy går rett og slett ut over generell literacy. Her snakker vi altså om den brede forståelsen av literacy, som allmennkunnskap eller dannelse, i tillegg til lese- og skrivekompetanse

(Nå kommer det kanskje litt snikskryt:) Selv tenker jeg at jeg har flaks som har vært egendrevet på lesefronten. Jeg er en av dem som har lest mye og bredt kun ut av egen lyst og vilje. Hadde jeg ikke vært en sånn person hadde nok jeg også kommet til universitetet med lite litteratur under beltet, til tross for at jeg rakk å oppleve noe av L97s føringer i løpet av grunnskolen. Nå har jeg forhåpentligvis med meg mye forskjellig litteratur inn i læreryrket, og jeg håper jeg klarer å videreformidle gleden det å fordype seg inn i en tekst kan gi, bruke masse tid til å gruble og tenke og gjette hva forfatteren har ønsket å gjøre med teksten sin. Fodstad oppsummerer fint at litteraturundervisning og –arbeid ikke er pugging, men ”[…] å forstå samspillet mellom ytringer, individer og samfunn – i fortid og samtid.”. Penne mener også at fiktivt litteraturarbeid øker individets evne til empati.

Hovedpunktet for meg er nettopp det Penne sier om at det ikke leses lenger. L97 hadde selvsagt sine feil og mangler, men det forutsatte i det minste at det ble lest noe, uansett hva kanonen ble definert til å inneholde. Jeg er som Hernes og Penne redd for at litteraturen forsvinner i lesingen, at når LK06 legger føring for ”bredt utvalg”, så er det lett å velge bort det som blir sett som tungt, utilgjengelig eller vanskelig.. Å kunne lese et essay, en tekstmelding, en jobbsøknad eller et kåseri er vel bra, men å kunne beherske de kulturelle referansene våre, og evne å fortape seg i litteratur er også utrolig, utrolig viktig! Og det er dette jeg mener har falt litt bort i slik norskfaget fungerer i praksis i dag, selv om intensjonen nok var at tekstutvalget skulle være friere.


Da vi leste Fuglane på videregående så var det fordi den skulle settes opp som skuespill på teateret, og læreren vår benyttet dette til å jobbe med dramatikk og få inn en klassiker samtidig. Jeg synes det var synd, da skuespillet fikk mer fokus enn boka, og vi brukte kun tid på å finne hvordan de hadde adaptert, og ikke gå inn i boka for å analysere. Litteraturen ble ikke vurdert som viktig nok i seg selv til at vi skulle bruke tid på den. Det var viktigere å bruke tiden på å skrive nok en sakprosatekst.


Sarah Stengaard Reppe



Kilder:
Berge, K.L. (2016) Hernes og norskfaget. Morgenbladet. Hentet 23.09.16.

Det kongelige kirke-, utdannings- og forskningsdepartement (1996) Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen. Hentet 22.09.16.

Fodstad, L.A. (2016) Norskfaget i framtidens skole. Morgenbladet. Hentet 23.09.16.

Hernes, G. (2016) Samfunnets store speil. Morgenbladet. Hentet 23.09.16.

Klassekampen (2013, 26.10) Da Ibsen forsvant fra pensum. s. 17.

Larsen, D.E.U. (2015, 15.12) Kultur på vei ut av skolen. Klassekampen, s. 26.

Larsen, D.E.U. (2015, 17.12) Skviset ut av læreplanen. Klassekampen, s. 28.

Larsen, D.E.U. (2015, 23.12) Ser tegn til forfall. Klassekampen, s. 26.

Penne, S. (2013) Skjønnlitteraturen i skolen i et literacy-perspektiv. I D. Skjelbred og A. Veum (red.) Literacy i læringskontekster, s. 43-53. Oslo: Cappelen Damm.



5 kommentarer:

  1. Bloggkommentar frå Inger Line Berdal:

    Fine overgangar med at du inkludera dine erfaringar, deretter diskutera dagens problematikk og til slutt tek opp framtidas tankar om litteratur i skulen. Bra med subjektiv start, noko som passa bra i eit blogginnlegg. Gjennom dine opplevingar gir du oppgåva relevans. Du gjer teksten meir levande ved å ta i bruk spørsmål:
    o «Kunne virkelig gammel litteratur være så bra?»

    Bra bruk av kjelder, brukar fleire kjelder som bygg opp under same argumentet, noko som forsterkar oppgåva di. Blandar desse kjeldene med di eiga meining, slik blir teksten prega av dine standpunkt og argument. Drøftinga di blir god ved å ha med begge sider av saka. Både kjelder og eigne argument forsterkar oppgåva. Likar godt at du har med tall på kor liten litteraturdelen har blitt i norskplanen, berre 1 av 27 mål. Kanskje du kunne hatt med visuell statistikk over dette? For å tydeleggjere det og utnytte bloggens potensiale fult ut?

    Du ser og på framtidas forsking av norskfaget og koplar dette opp mot literacy omgrepet, veldig bra! Teksten gir inntrykk av at du kan og forstår temaet du skriv om. Eit fint grep du brukar er at du sidestill deg med teoretikarar. Du skriv «Jeg er som Hernes og Penne redd for at litteraturen forsvinner i lesingen,». Det er lett å forholde seg til deg som subjekt i teksten. Fint at du har med eit bilete.

    Inger Line Berdal

    SvarSlett
  2. Bloggkommentar fra Ingrid Løken:

    Gøy med egne erfaringer i innledningen, fanger og engasjerer leseren.
    Personlige meninger gjennom hele teksten, spennende. Du skriver svært klart og tydelig, godt og enkelt språk. Fint med tanke på at mottakeren på denne bloggen kan være både litteraturviteren og mannen i gata.

    Jeg blir interessert i å høre mer om hvorfor du ikke husker så mye av litteraturundervisningen på barneskolen, kunne du eventuelt utdypet dette?

    Jeg finner drøftingen tydelig og god ved at du stiller de to sidene av saken opp mot hverandre kontinuerlig gjennom hele teksten. Spennende at du viser et motsvar til Hernes og deg selv, her skulle jeg gjerne visst mer om hva Kjell Lars Berge mener ("gjeldende læreplan bidrar til at norske elever ikke lenger leser klassisk skjønnlitteratur. Det er ikke tilfelle."), og hva hans argumenter er for dette. Interessant fordi han argumenterer mot Hernes, Penne, deg og flere andre.

    Gøy, spenstig og engasjerende med små personlige kommentarer (som dette med snikskryt). Holder meg fokusert!

    Avslutningen oppleves for meg litt brå med eksempelet fra din egen skolegang, men det nest siste avsnittet er en så tydelig avslutning med et klart standpunkt! Kunne du eventuelt byttet om på plasseringen av de to siste avsnittene? Bare en liten tanke.

    Ingrid Løken

    SvarSlett
  3. Bloggkommentar fra Inga Marie Hansen Hoøen

    Veldig fint blogginnlegg. Innlegget starter subjektivt, og du treffer bloggsjangeren svært godt. Jeg liker at du trekker frem dine egne erfaringer, og knytter disse til de ulike læreplanene. Dette gjør teksten mer spennende og interessant.

    Du har brukt mange kilder, noe som underbygger argumentene dine godt. Du har heller ikke brukt plass på unødvendig informasjon, men alt du skriver om er tydelig og relevant for oppgaven. Dine egne tanker kommer tydelig frem sammen med kildene, noe som gjør at teksten treffer bloggsjangeren og det er tydelig at du har forstått pensum. Jeg liker at du flere ganger gjennom teksten skriver "Meg inkludert" og lignende, dette gjør teksten til et blogginnlegg.

    Jeg savner en litt mer oppsummerende avslutning som viser hva du har kommet fram til gjennom drøftingen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Må også legge til at du har en veldig fin overskrift som fanger leseren :)

      Inga Marie Hansen Hoøen

      Slett
    2. Dette var rene ord for pengene, Sarah! Her toner du flagg og levner ingen tvil om hvor du står i debatten. Det er friskt, det er en styrke, men også en utfordring - både retorisk og faglig.

      Fra forskningslitteraturen finner du støtte i Penne, som du grupperer på samme "lag" som Hernes, Smidt og undertegnede. På motsatt side står Berge. Dette fungerer fint etter journalistiske kriterier, ved at du forenkler og lager en klar konflikt. Problemet er at konfliktlinjen egentlig ikke er så tydelig. Journalisten har vridd på Smidts utsagn, og du vrir dem videre. Smidt var faktisk med på å skrive norskplanen i LK06, så selv om han er opptatt av litteraturen, er han likevel mer på linje med Berge (kritisk literacy) enn Hernes (kulturell literacy). Det du siterer fra min kronikk er også mer i slekt med Berge enn med Hernes. Poenget er i hvert fall at bildet er en del mer nyansert enn du maler det.

      Nå mener jeg ikke at du skal få frem alle nyanser og dempe ditt eget engasjement, men litt bør du nok justere presentasjonen av debatten. Dessuten tror jeg du kan løfte innlegget ytterligere ved å finne støtte i mer faglitteratur enn bare Penne. Hva sier for eksempel fork som Blau, Gourvennec og Kjelen, og hvordan passer det inn i bildet?

      Læreplanen er også mer nyansert enn det kan virke om vi bare leser kompetansemålene. Se for eksempel hva som står om kulturfaget norsk i "Formål med faget".

      Jeg liker godt at du tar utgangspunkt i dine egne opplevelser som elev av to læreplaner. Samtidig må du passe deg for å kortslutte mellom egne erfaringer og universell gyldighet. Anekdotiske bevis er bra som anslag, men så bør de støttes av tyngre, mer faglig grunnet, skyts.

      Slett